Min aller første langtur alene! Turen går gjennom Lierne, det mest bjørnerike området i Norge! Her er ikke merket sti, men derimot er det massevis av våte myrer, tett kratt og ulendt terreng.  Mange NPL-ere (Norge På Langs-ere) går faktisk langs E6 eller følger landeveier langs denne delen av Norge. Men, jeg gleder meg faktisk! Endelig er jeg blitt sterk nok i ryggen til å bære ryggsekk på 20 kg igjen. Det trengs på denne mini-ekspedisjonen, hvor jeg må ha med både mat, gassbluss og eget telt. 

Jeg ville gjerne hatt med hunden vår Juni, men det ble for knapp tid mellom flylanding og togavgang i Trondheim. Flere fly har dessuten for lite lasterom for Juni.  Og dessuten så leste jeg et sted at de fleste mennesker som opplever bjørneangrep har med seg hund, som kommer løpende til mennesket sitt med bjørnen i hælene …

 

 

 

 

 

22.august 2017 Skorovatn  – Midtre Nesåvatn – teltplass ved Saajvetjønne

Turen startet med en fin flytur over Norges vakre land fra Sola til Værnes. Jeg så sørlige og nordlige del av Folgefonna helt klart fra flyvinduet. På Værnes kjøpte jeg en boks med gass på Shellstasjonen før jeg tog toget nordover til Lassemoen. Der ventet bestillingstransport, som kjørte meg inn til bjørnen på Skorovatn igjen. Skorovatn må være verdens stilleste lille bygd?

Jeg fulgte en godt merket sti inn til Midtre Nesåvatn, der jeg måtte sette av meg sekken for riktig å nyte myras gull. Jeg spiste meg mett på modne, oransje multer før jeg gikk over en bro og inn i terrenget der jeg selv hadde tegnet en løype videre på kartet mitt(basert på beskrivelse av E1 langtur).

 

 

Da jeg kom ut i den «ville naturen» begynte jeg straks å kjenne på redselen for å møte på en bjørn. Jeg pratet, og smalt turstaven min hardt i steiner, for ikke å risikere å komme uforvarende på en bjørn eller en elg med kalv. Jeg så spor etter bjørn i terrenget, trodde jeg, og like etterpå hørte jeg tydelig en dyp knurring like bak meg. Jeg stivnet til, snudde meg rolig og gikk opp på en høyde for å få fri sikt:  Jeg så ingenting. Ikke bjørn, i alle fall. Men hjertet hamret så det suste i ørene mine…

Hva var det som spilte hørselen et puss her ute i stillheten? For det er utrolig stille her. Jeg tror jeg fant en naturlig forklaring til slutt: Det var sikkert duren av et fly i det fjerne jeg hørte.

Jeg skremte sikkert opp 50 ryper underveis i dag. De ligger og trykker nedi gress og kratt, og flyr opp rett foran beina på meg.  Navigering tar tid, og jeg var tidlig oppe for å ta morgenfly i dag, så da jeg bestemte meg for å ta kvelden oppdaget jeg at klokken bare var 19 !

Det ble en utrolig fin kveldsstund. En stor elg stod på en høyde i det fjerne og så på meg da jeg satte fra meg sekken. Jeg skremte også opp en flokk reinsdyr som gikk og beitet akkurat der jeg ville sette opp det lille enmannsteltet mitt. Jeg strevde litt med å få fyr på gassbrenneren, men til slutt ble det varm middag i kveld. Og en tom Soloflaske fikk være luksus varmeflaske til soveposen.

18 km. Opphold og overskyet. Overnattet i telt like ovenfor Saajvetjønne

 

 

 

 

 

 

23.august 2017 Saajvetjønne – Kviltjønnhytta – Skjelbredtunet – telt ved Kjørskardhaugen

Det var en kald morgen, men jeg har sovet godt min første natt alene på fjelltur med telt. Jeg spiste grøt og drakk en kopp te før jeg var klar for avgang kl. 8.30.

 

Det første som skjedde var at jeg gikk rett på tre unge reinsdyrbukker som beitet i krattet like over bakketoppen. De gikk truende mot meg to ganger, før de plutselig snøftet og løp vekk. Masse ryper i dag også.

 

 

 

 

 

Jeg må bare konstatere at jeg er litt redd nesten hele tiden, og spesielt om jeg blir nødt til å gå inn i tett skog. Da prater og synger jeg høylytt, og håper at dyrene hører meg. Jeg liker best å holde meg godt synlig. Traseen blir derfor ofte lagt midt over fuktige myrer, så derfor er jeg blitt temmelig våt på beina i dag.

Jeg følte meg trygg to ganger i dag: Første gang var da jeg gikk oppover på fjellet Blåmuren, og fikk mobildekning og tok en kort telefonsamtale med Jan Halvor.  Andre gang var da solen kom frem og lyste opp i stillheten her til fjells. Det er så ufattelig stille, og bare dyretråkk å følge.

 

 

 

 

Jeg hadde en deilig lunsj i lyngen etter et vad til lårs like før Kviltjønnhytta. Herfra skulle det kanskje være merket sti, men den fant jeg ikke, og måtte følge mitt egentegnede gpx-spor til utdødde og forfalne Fredheim. Her fant jeg heller ikke sti, og måtte derfor fortsette langs myrene. Men jeg er blitt mett på multe i dag også, da! Og så er det vakkert med lav sol over myrer og stille vann, kun omgitt av dyreliv.

Da jeg kom ned til veien jeg skulle følge en mil, så hadde jeg maks flaks. Det stoppet en bil og spurte om jeg ville ha skyss, og de kjørte meg helt til dit turen fortsetter i terrenget. En hyggelig mor og hennes datter hjemme på besøk fra studier. De fortalte at en bjørn hadde hoppet opp på ryggen og drept en stor elgku i går kveld. Åh, heldigvis; en mett bjørn, tenkte jeg. Det skjedde her, sa de imens de pekte ut av bilvinduet. Folk i en bil som passerte så det som skjedde, og da ble bjørnen skremt og løp til skogs. Nei og nei, en sulten bjørn som lusker omkring, tenkte jeg …

Det var skikkelig tungt å gå oppover i fuktige myrer videre, og jeg tittet meg stadig rundt for å se etter bjørn. Jeg fant en teltplass på en liten høyde med litt mobildekning. Det er utrolig hvor trygg jeg føler meg når jeg kryper inn i teltet og drar igjen glidelåsen…

22,8 km. Overskyet oppholdsvær med solglimt. Overnattet nedenfor Kjørstadhaugen

 

 

 

 

 

24.august 2017 Kjørskardhaugen – Almdalshytta – telt rett bak Bukvatnet

Det regnet i morgentimene, så jeg tok en ekstra morgenblund imens jeg ventet på godværet som var meldt. Jeg var avgårde først kl. 11!

I dag har været vekslet mellom regn og sol, så det har blitt en del stopp for klesskifte. Jeg har også brukt en del tid på å navigere, da gpx-sporet jeg hadde lastet ned for denne etappen viste seg å bare være «omtrentlig». Jeg fulgte sporet slavisk første kilometeren, og endte rett foran et stup …

Etter at jeg fant veien ned fra toppen, var den neste utfordringen å passere en frådende elv. Skoene måtte av og begge stavene frem for vadet. Videre var det mange myrdrag og tungt å gå i mose og myr. Jeg fant den største multemyren jeg noen sinne har sett, og spiste meg mett på gule, søte bær. Senere fulgte jeg ulike dyretråkk oppover. Her er enormt mange ferske dyrespor alle steder. Opp mot skaret var det sleipt, så jeg hadde et lite fall.

 

 

 

 

 

 

 

Inni hodet har jeg satt opp en liste for meg selv over det jeg må passe på:
1. Finne veien/orientere riktig
2. Unngå bjørn og elg
3. Ikke falle og skade meg.
I skaret så jeg et støvelspor etter menneske for første gang siden jeg startet turen. Og jeg ble så glad! Jeg har aldri vært så glad over å se et fotspor før i hele mitt liv! Og da jeg så at det var bygd opp enkelte varder gjennom skaret, ble jeg varm om hjertet.

Ned til elva Alma fant jeg etter hvert en våt sti, og godt var det. Her er det tett med trær og busker, og masse gjørmehull og sleipt nedover fjellsiden. Almdalshytta var åpen! Hipp hurra! Jeg gikk inn og hadde en god pause der jeg fyrte i ovnen, spiste lunsj, og tørket sokker og såler og luftet soveposen min. Herlig! Da jeg måtte ut i elven etter vann trallet og sang jeg meg gjennom krattskogen. Bjørnefrykten er aldri langt borte…

 

 

 

 

Da jeg var nesten klar til å gå videre, banket en «hamburger» på døren! Jeg skvatt som bare det, for jeg hadde ikke sett et menneske hele dagen. Han var på langtur som meg, og hadde startet på Nordkapp 6.juli.

Jeg følte meg som et nytt menneske da jeg gikk videre med tørre sokker, tørre såler og bare fuktige sko. Kveldsøkten gikk lett og fint i litt tørrere terreng, og etter prat med et annet menneske følte jeg meg litt tryggere for bjørn. Den er jo tross alt veldig sky … Og så var terrenget veldig åpent innover til Bukvatnet. Der var en fin flokk reinsdyrsimler med kalver, som forsvant da jeg satte opp teltet.

18,2 km. Sol og regn om hverandre. Fin kveld. Overnattet i telt nedenfor skaret bak Bukvatnet

 

 

 

 

25.august 2017 Bukvatnet – Gressåmoen

Jeg våknet tidlig i morges, etter en natt full av lyder fra noen av dyrene her til fjells: Rypeklukk fra myren og hese reinsdyrraut og knekkelyd fra beina deres.

Det var lett tåkedis over vannet da jeg startet å gå kl. 7.45. Oppover i lien løp det en flokk med 15 rein foran meg, der den ene kalven var en albino. Kritt hvit, som et gjenferd.

Jeg kom inn i tett tåke øverst i skaret, og det ble en skummel opplevelse å finne veien ned igjen fra sleipe stupbratte berghyller i yr og med 5-20 meters sikt. Her er ingen sti, og gpx-sporet er fremdeles ikke til å stole på i så bratt terreng. Jeg vurderte om jeg burde sette opp teltet og bare vente på at tåken skulle lette, men fortsatte sakte, sakte nedover. Et sted måtte jeg slippe ned sekken først, for så å stå på den for å komme meg ned på neste berghylle. Hva om det hadde vært et blindspor? Grusomt!

Og midt i elendigheten dukket konturene av en flott reinsdyrbukk frem i tåken foran meg. Jeg var lykkelig da jeg til slutt nærmet meg dalbunnen, og solen tittet frem. Mitt livs vanskeligste sommernavigering var over. Puh!

 

 

 

 

Det ble skikkelig vått og ingen synlig sti da jeg forlot furuene og skulle ned fra fjellet mot elven Luru og Gressåmoen. Det virkelig surklet i fjellstøvlene, som er mettet av vann etter lange myrdrag i den tette skogen i dalbunnen.

 

 

 

Gressåmoen er en perle av et sted, og er et levende museum. Gressåmoen Fjellgård består av 7 bygninger, og var for 100 år siden skysstasjon for trafikken mellom Snåsa og Lierne. Det første huset ble bygd i 1797 og i dag er fjellgården fredet. Det var drift på gården frem til 1954. Vesterstuggu er åpen for fjellvandrere. Her ankom jeg allerede kl. 12.40, og det ble mange timer inne i den gamle stua imens jeg ventet på min kjære Jan Halvor!

 

 

 

Han kommer med fly, tog og taxi via Snåsa for at vi skal ha følge i helgen. På søndag har vi 24 års bryllupsdag! Jeg benyttet tiden til å lese i boken jeg har med, fyrte i den gamle peisen og tørket klær, sovepose, telt og søkkvåte fjellstøvler. Så- endelig- kl. 20.10 banket det på vinduet, og min kjære kom med god mat, vin og masse kjærlighet!

12 km. Sol og regn, og tåke på toppene. Overnattet på Gressåmoen Fjellgård

 

 

26.august 2017 Gressåmoen – telt ved Seisjøfiskløysa

Vi hadde en lat morgen med egg og bacon, kjeks og kakao til frokost. Vi fulgte en sti gjennom skogen i Gressåmoen Nasjonalpark, og der var det fersk bjørnebæsj og tydelige bjørnespor. Herlig at vi var to da!

Høstkaldt i dag, og vekslende vær med regn og ruskevær innimellom solglimt. Jan Halvor skal videre på jobbreise til Russland etter helgen, og bærer på både dress-sko, skjorte, bærbar PC og pass på tur her i fjellene. Dermed ble det ikke til at han kunne ta noe av vekten fra sekken min, men skuldermassasje kunne jeg få!

 

 

 

Ved enden av vannet Seisjøfiskløysa fant vi en nydelig flekk under et furutre, der vi satte opp teltet. Vi hadde stort, varmende bål til sokketørk da mørket senket seg over fjellet. Så la vi alle tingene våre og sekkene inni vindsekken ute, og sov tett sammen i enmannsteltet. Jan Halvor måtte ligge i vinkel, stakkars, men det ble i alle fall ikke kaldt!

21,5 km. Vekslende, regn, ruskevær, solgløtt og høstkaldt. Overnattet i telt ved Seisjøfiskløysa.

 

 

 

 

27.august 2017 Seisjøfiskløysa – Langvassseteren – Holden

Bryllupsdag! Kaldt da vi gikk oppover fjellet i dag. Det var veldig åpent terreng og god sikt, og dermed lett å navigere. Så kom finværet med sol, og temperaturen steg.

Rundt Langvatnet koste vi oss med mye multer og blåbær, og et enkelt lite vad. Jan Halvor fikk en fin ørret i elva like bak Langvasshytta. Det ble herlig smakfull bryllupsmiddag ute i det fri, sammen med potetmos og litt nyplukkede kantareller. Jeg halvsov i lyngen i varmen fra sola og duren fra fossen like ved, imens Jan Halvor fisket.

 

 

 

 

Så kom hele turens tristeste øyeblikk, da våre stier bokstavelig talt skiltes. Jan Halvor måtte gå til bilveien nord for Grøningen, for reise tilbake til Trondheim med tilbringertaxi til Snåsa og tog videre. Jeg tror jammen jeg felte noen tårer der ved Langvass-setra, da jeg stod og så ham forsvinne på stien.

 

Selv fortsatte jeg 11 km på merket sti (luksus!) sørover i deilig sommervarme. Jeg fant en skikkelig skatt underveis- skogens gull! Massevis av kantareller! Det var så mange at jeg ikke klarte å plukke alle, og dessuten ble sekken min ganske tung med 1,5 kg ekstra vekt. Jeg kjente det faktisk i skuldrene mine at sekken ble tyngre.

Jeg hadde det fint, men følte meg likevel veldig ensom og alene resten av dagen. På Holden Fjellgård (fra 1778) la jeg meg inn i Bekkestuggu, som har nydelig utsikt over vannet Holderen. Og her var jeg så visst ikke alene: Det var en storfamilie av krafsende, gnagende, trippende og klorende smågnagere i kroken av soverommet i 2.etasje. Jeg la meg på sofaen i stuen, men våknet faktisk om natten av pip og krafs!

 

 

Det var en nydelig månesigd som speilet seg i vannet om natten. Natten før jeg kom hadde faktisk Pernille og Erik, som vi traff på vei til Steikvasselv før i sommer, overnattet her! De fulgte en annen rute sørover  innom Sverige.

24,5 km. Kaldt, deretter sol og sommervarme. Overnattet på Holderen Fjellgård DNT-hytte

 

 

 

28.august 2017 Holden – Gaundalen – nedenfor Sukkertoppskaret

Jeg måtte ta en ekstra morgenhvil etter frokost i dag, etter natten med muselevenet. Siden jeg føler meg ekstra alene i dag, så ville jeg også vente med å gå til tåken lettet.

Det ble en fin og varm dag, og den umerkede stien var tydelig under telefonstolpene mellom Holden og Gaundalen. Jeg fikk sms med værmelding, og det er meldt regn når jeg skal passere det bratte Sukkertoppskaret. Gruer meg, for på kartet ser det ufattelig bratt ut ned fra skaret. Jeg har fremdeles det forrige skaret i fuktig tåke i friskt minne …

 

 

 

 

 

Jeg tok det rolig i dag, for jeg føler meg litt sliten. Humøret og farten var bedre etter en hvil i solen midt på dagen. Jeg føler ikke sult nå, men prøver å spise til faste tider likevel.

Jeg var nedom den isolerte fjellgården Gaundalen, som er kjent fra TV-serien » Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Gården ligger midt i et av Norges største urørte fjellområder, tett inntil svenskegrensen og  har hatt fast bosetting siden 1600.  Etter Gaundalen bar det oppover i fjellet igjen, der jeg måtte av med sko og vade en elv igjen. Nydelig her oppe, med vakre grønnfarger.

Jeg var skikkelig trøtt kl. 19, og valgte å utsette skaret til jeg var mer uthvilt i morgen. Det var dessuten duskregn og økende vind.

25 km. Solvarmt, siden kjøligere med duskregn og vind. Overnattet i telt rett nedenfor Sukkerskaret.

 

 

 

 

29.august 2017 Sukkertoppskaret – Setertjønnhytta

I morges måtte jeg pakke sammen telt og sekk i vind og regn, og det ble en skikkelig tung og våt dag på tur. Jeg var klar for å gå kl. 8.15.

Opp gjennom skaret ble det mange vad og elvekryssinger, men det var vakkert i Storskaret på toppen. Heldigvis var det opplett da jeg skulle ned fra fjellet mot Skjækervatnet. Det var mye gress i den stupbratte bakken, som på avstand nærmest ser ut som en vegg. Jeg fulgte forskjellige dyretråkk nedover. Jeg pustet lettet ut da jeg var nede i dalbunnen.

 

 

 

Det ble enda et vad før jeg kom til den såkalt «merkede» stien mot Setertjønnhytta. Stien forsvant rett som det var i myrene, og til slutt dukket den ikke opp igjen heller. Skikkelig sugende underlag, så snart ni dager i dette terrenget må jo ha gjort meg kjempesprek! Siden jeg  har vært litt småredd til tider, så har jeg også gått ganske fort.

Jeg valgte å vade med skoene på over de glatte steinene i Skjelbredelva, og fortsatte gjennom våte myrer frem til hytta. Jeg så ikke hytta før jeg var like ved den. Ankom hytta allerede kl.14.30, og lurte da på om jeg skulle fortsette videre til Lustadvannet og sette opp telt der jeg skal hentes av taxibuss i morgen.

Heldigvis valgte jeg å bli i hytta for å tørke dryppende våte fjellstøvler og telt. Og imens jeg satt inne i varmen fra ovnen i stua og leste i boken min om «Trærnes hemmelige liv» i lyset fra stearinlys, så åpnet himmelens sluser seg kl. 20.45. Det virkelig hamret på taket! Da ble jeg utrolig glad for at jeg hadde valgt hytteliv i natt.

15,5 km. Regn, opplett, fin kveldsstund før det kom plaskregn. Overnattet på selvbetjente Setertjønnhytta DNT-hytte

 

 

 

 

 

30.august 2017 Setertjønnhytta – Lustadvannet

Jeg sov litt dårlig i natt, og våknet flere ganger. Jeg var nok litt stresset og urolig for om jeg ville våkne tidsnok til å rekke å rekke bussen kl. 10.30.

Det viste seg ikke å være noe problem, da det gikk utrolig raskt å gå på svillestien ned til Lustadvannet. Jeg hadde snittfart på over 5 km/t, og nøt at jeg ikke trengte å gå og være våt på beina i dag. Det var virkelig fint laget til med  benker med gruer og gapahuk og egne toalett langs stien. Og så traff jeg både reinsdyr og sau langs svillestien.

Jeg var på parkeringsplassen ved Lustadvannet allerede klokken 8.10, og ble derfor faktisk gående og fryse litt før bussen kom. Men nå har jeg klart det! Hurra! Min første Norge på langs-etappe alene!

Nå venter en dag hos studentdatter Kristina i Trondheim, før jeg skal fly hjem til Stavanger.

12 km. Opplett, kaldt med vind. Overnattet i Trondheim hos Kristina og Vetle

 

 

 

 

Jeg gikk denne etappen fra Skorovatn i nord til Setertjønnhytta i sør. Siden etappen er en del av NPL i retningen Lindesnes til Nordkapp, så følger overskriften på etappen alltid retning sør mot nord.

 

Harde fakta:

169,5 km
Når: 22.-30.august 2017
Hvordan: Til fots med telt
Hvem: Inger Karin (og Jan Halvor 1, 5 dager)