I mål! Jeg har nå gått hele veien fra Lindesnes til Nordkapp – og endatil videre til Europas nordligste punkt Knivskjelodden. En tur på over 2700 km. Til fots og på ski fra sør til nord. Egentlig er turen ferdig nå. Men så føles det ikke som om turen er riktig slutt likevel. Jeg vil bare mer. Ut! Ut i naturen – og kulturen. Jeg ble veldig glad i Finnmark på denne siste etappen, da jeg hadde litt ekstra god tid til å nyte opplevelsen. Jeg kommer tilbake. Nye små og store eventyr venter. Jeg kjenner den sitrende følelsen i kroppen. Forventningsfull glede over turer som jeg enda ikke har gått. Og takknemlighet over alt jeg har fått oppleve underveis på eventyret mitt på langs. Takk til alle som har tatt følge med meg og som har bidratt til magien!
Første dag av siste etappe av mitt eventyr på langs!
19.august 2018 Sennalandet – Geinogielas
En nydelig dag på tur! Lettgått terreng og landskapet er som et stadig skiftende maleri i lys og farger. Nyter!
Denne gangen har jeg med meg min kjære datter Mathilde, og en kar fra Bryne som er i samme ærend som meg. Kjell Arild startet sin tur nordover fra Lindesnes i april i år, men har nå hatt en pause. Han har tatt et solid hopp fra Trondheim til Sennalandet nord for Alta, og har planer om å fylle «the missing gap» neste år.
Det blir ekstra spennende for meg å gå på tur med disse to blide følgesvennene, for de har begge type 1 diabetes, med alle de ekstra utfordringene dette innebærer. Jeg kjenner dessverre så alt for godt til hvor trøblete det kan være med store utmattende blodsukkersvingninger på tur. Så nå får vi se om det blir mange pauser for å få blodsukkeret opp eller ned i løpet av turen. I dag ble de jammen helt samkjørte en gang, da begge på et tidspunkt hadde likt blodsukkernivå på anstendige 5,7 !
Det var mye multer og blåbær langs stien i dag, og jeg har ikke tallet på alle gangene jeg bøyde meg ned for å forsyne meg av «markens grøde» – med 20 kg sekk på ryggen…
Vi satte opp teltet midt i blåbærenga, og koste oss med iste og Real torskegryte med potetmos til middag. Så kom regnet- helt perfekt timing, altså!
17,6 km. 14 °C. Overskyet og sol. Overnattet i telt leirplass «blåbærengen» 333 moh.
Dagen startet med fly fra Oslo til Alta, og deretter ble vi kjørt til Sennalandet av en kar fra Tana bosatt i Alta. Knut og samboeren Kari Anne fra Bryne hadde på forhånd kjøpt inn gass til oss, og Knut stod klar med bil på flyplassen for å frakte oss nesten en time med bil nordover. Han ville ikke ha betalt for å kjøre oss søringer, og vi er overveldende takknemlige over velkomsten til Finnmark!
Multe, myr og vad!
20.august 2018 Geinogielas – nord for Skaiddejavri
Våknet etter en kald natt i den tynne sommerposen. Høsten er i anmarsj her i nord! I går kveld oppdaget jeg at jeg har glemt å pakke det lunende dunskjørtet mitt. Men de myke, lange lamaullsokkene er med, så jeg har ikke vært kald i føttene, i alle fall.
I dag har vi fulgt reingjerder i flere kilometer. En kalv og reinsdyrmammaen var havnet på hver sin side av de solide gjerdene, og løp foran oss på hver sin side av gjerdet. Synd at reinen er så sky, for det hadde jo vært lett for oss å løfte kalven over gjerdet til den fortvilte mammaen!
Det har vært en våt dag. Først pakket vi ned vått telt, og siden har det vært flere regnbyger og mange våte myrer. Vi prøver å fly over myrene med lette steg, men fjellstøvlene blir tunge og sokkene kan vris når vi kommer frem til kveldens leirsted.
Da vi gjorde opp status for dagen kunne vi telle hele 5 vad, der vi måtte av med sokker og sko. Selv om det fremdeles er sommer, så nyter jeg luksusen med å legge en varmeflaske i soveposen før jeg legger meg hver kveld.
22,7 km 8-10°C. Sol, skyet og regnbyger. Litt vind. Overnattet i telt leirplass «elven» 323 moh
Svingende blodsukker.
21.august 2018 Skaiddejavri – vest for Øvre Fransvannet
Koselig morgenstund i teltet for mamma og datter. Mamma våkner først, og tar den daglige dosen smertestillende etter en rask tissetur ute. Inne i den lune soveposen blir det deretter uttøying og litt styrketrening for ryggen, imens datter fremdeles sover godt nedi soveposen sin. Mathilde har hatt en natt med mye lavt blodsukker, og dermed litt nattevåk med mye piping og varsler fra apparatet som måler blodsukkeret kontinuerlig. Hun trenger dermed litt ekstra søvn på morgenkvisten.
Mamma plukker blåbær til frokostgrøten, og fyrer opp jetboil til tevann og varmt vann til grøten. Småprat om dagens etappe og om hvordan natten har vært. Så pakker vi sammen og er klare for en ny turdag.
Nydelige farger i fjellet! Og lyset blir magisk når skyer dekker horisonten. Vi ser at gjessene samler seg og flyr i plog mot sør.
Det går overraskende greit å holde blodsukkeret i sjakk på turen, men innimellom må vi ha små stopp for blodsukkersjekk og påfyll av raske karbohydrater. Kjell Arild trives på et høyere blodsukkernivå enn Mathilde gjør. De diskuterer utstyr, felles frustrasjoner og hvilke symptomer de har med for høyt eller for lavt blodsukkernivå. Der vi finner mobildekning, blir det gjerne en liten stopp for å sende en hilsen hjem eller oppdatere seg på mail, snapchat og instagram.
Vi avslutter dagen med en frisk oppoverbakke, og finner fin teltplass mellom to små tjern. Det er alltid viktig å finne tilgang til rennende vann der vi legger oss til for natten.
22,8 km. 6-10°C. Vind og regnbyger med solgløtt. Overnattet i telt leirplass «tjernet på høyden» 283 moh
Tida går ikke, den kommer!
22.august Øvre Fransvannet – Olderfjord
Kjell Arild er hver morgen klar for å gå før vi jenter har tatt ned teltet vårt, men vi nyter at vi har god tid og kan kose oss som mamma og datter sammen på telttur. Det nyinnkjøpte superlette Helsport-teltet har dessuten behagelig sittehøyde, og et lite fortelt som er perfekt til jetboilen. Maten kan dermed tilberedes og spises imens vi sitter godt nedi soveposene våre. Siden jeg ikke alltid er så flink til å drikke underveis på turen, så passer jeg på å «væske meg opp» når vi er i ro. Vann, saft, iste, kakao, utallige kopper te og kaffe går ned hver morgen og kveld. Jeg har også med meg en liten bok som kveldslektyre, eller morgenlektyre, om jeg våkner tidlig. I morges var det litt mildere, og dermed kunne jeg lese litt uten å bli kald på fingrene og nesetippen.
Nok en fin dag på tur i lettgått terreng. Siden fjellstøvlene nå er blitt tunge av væte, bruker jeg det gamle «plastposetrikset»; tørre ullsokker og så brødposer utenpå før føttene stikkes ned i de illeluktende og våte støvlene. Heldigvis tørker ekstraparet med ullsokker i løpet av dagen når jeg lar dem henge utenpå sekken. I dag hadde vi også et koselig tørkebål til lunsj, der vi både fikk tørket såler og sokker, samt brent det brennbare søppelet som har samlet seg disse dagene på tur. Bål gir alltid den riktige turstemningen!
Noe senere kom havet til syne, i form av den blå Porsangerfjorden! Jeg nærmer meg unektelig slutten på mitt eventyr på langs mot nord.
Siste del av dagen gikk på ATV- og kjerreveier i retning Smørfjord. Her bestemte vi oss for at vi ville unne oss et par netter på hotell i Olderfjord. Vi må uansett nedom sivilisasjonen for å handle mat.
Vi kom i prat med en lokal kar på ATV imens vi ventet på transport til hotellet. Han fortalte at han er reindriftssame, og at tidligere tiders vandring med tamrein og «raidene» på vidda er erstattet med ATV og mange ekstra kilo på kroppen.
Han kjørte fra oss med avskjedsreplikken om at vi måtte huske på at «tida går ikke, den kommer». Det er slik de lever her i nord, var budskapet!
Noen ord på nordsamisk, som jeg er blitt kjent med gjennom å lese kart:
Vággi – dal
Johka- elv, bekk
Várri – fjell
Oaivi- fjelltopp
Gielas- fjellkjede, åsrygg
Jávri – innsjø
Láddu – tjern
Boazoáidi – reingjerde
19,5 km. 10-12°C. Litt vind, stort sett oppholdsvær. Overnattet på hotell i Olderfjord
Ventedag i Porsangerfjorden
23.august Olderfjord.
Ventedag i Olderfjord. I morgen drar Mathilde drar hjem via buss til Alta, og Pernille kommer med buss fra Alta.
Dagen i Olderfjord ble benyttet til å vaske og tørke klær og sko, nyte en lang dusj og handle inn proviant til de neste dagene. Herlig å sove i seng med dyne og nyte sivilisasjonens bekvemmeligheter som elektrisk lys og varme, samt vannklosett. Jeg jobbet store deler av dagen med å lese og besvare mail, og så fikk jeg snakket med resten av familien på telefon. Det ble også tid til en liten tur ned til fjorden og noen timer i selskap med finske Arto Paasilinnas morsomme persongalleri i «Harens år».
Overnattet på hotell i Olderfjord.
Farvel – og velkommen!
24.august 2018 Olderfjord – Stohpojohka
Etter en god frokost, så dro min kjære datter Mathilde tilbake til Alta og Oslo til semesterstart på Norges Musikkhøgskole. Jeg overtok hennes sovepose og liner, da min har vært i tynneste laget. Et sett ekstra ullsokker og fleecejakken hennes overtok jeg også, mens hun fikk med seg både shorts og bikini tilbake til Oslo. Høsten er kommet, selv om det fremdeles er august.
Noen timer senere kom mitt nye turfølge; min gamle venninne Pernille fra studietiden i Oslo tidlig på 1990-tallet. Kjell Arild har et voksende gnagsår, og velger derfor å stå over de neste tre dagene på tur. Når man har diabetes må man være ekstra påpasselig med sår på føttene.
De hyggelige innehaverne av hotellet i Olderfjord kjørte oss opp til der vi avsluttet turen for to dager siden, og vi trasket igjen innover langs ATV-veier. Koselig med gjensyn med sky tamrein innover mot den åpne reindriftshytta Stophojohka. Både praten og beina gikk lett innover heiene!
En nydelig kveld på hytta, med rødmende sol mot grå fjell. Gleder oss til morgendagen på tur sammen!
13,5 km. 14°C. Sol og overskyet, vind om kvelden. Overnattet i åpen reingjeterhytte Stohpojohka.
Er det stygt her?
25.august 2018 Stohpojohka – Bealccajavri
I natt rev vinden i hytteveggene og regnet pisket mot rutene på den lille hytta nedenfor fjellrekken Gardevarstealli.
Turen i dag startet med et lite vad, og deretter lettgått innover dalen som fristet med små, søte multer og store, saftige blåbær som vokser på lav lyng og dermed er svært lett å plukke med seg i farten.
Vi hadde en god lunsjpause med varm drikke før vi startet en bratt oppstigning. Resten av dagen fulgte vi reingjerder høyt og luftig med vidt utsyn mot både fjell, vidde og havet! Nydelig og goldt, med bare reinsdyr og enkelte fugler som selskap.
Målet vårt i dag var en bitteliten koie med plass til to, som vi beleilig nok nærmet oss akkurat da det begynte å regne skikkelig. Men den var opptatt! Og vi som ikke har sett et menneske siden vi startet denne etappen! Jeg banket på, og hadde en prat med et par fra Bergen med to små beagler som hadde innlosjert seg for natten. De hadde nettopp startet sin langtur mot Lindesnes, og var fortørnet over å vasse i søppel til langt opp på land langs fjordene her i nord. De lurte dessuten på om det fortsatt var stygt der vi kom fra!
Jeg ble litt overrumplet, for jeg synes naturen alltid er vakker uansett hvilken form den presenterer seg i. De to siste dagene har det vært goldt og vakkert. Karrig, barskt og røft! Jeg elsker det, og uttrykte min begeistring for naturen her i nord. Samspillet mellom himmel og vidde, lys og vær.
Vi fant oss en teltplass tett inntil et tjern, der tøffe Pernille kastet seg ut i et forfriskende kveldsbad trass i regnet. Jeg varmet vann til middag, og vi koste oss med sjokolade og prat før vi la oss til å sove til regnets tromming på teltduken.
25,5 km. 14-15°C. Overskyet og mildt. Vind og regn om kvelden. Overnattet i telt leirplass ved det lille vannet Bealccajavri.
Gjensyn med havet for første gang siden Lindesnes!
26.august 2018 Bealccajavri – Fisketindelva
For en vidunderlig vakker dag på tur! Komme nedover fra golde, grå fjellknatter til en liten idyll av en dal med slanke, hvite bjerkestammer kronet med gullgult løv. Traske gjennom rødmende lyngrabber, steingå en surklende bekk og så åpner landskapet seg og vi møter havet for første gang siden Lindesnes. Det er stort! Det er magisk!
Sol, regn og regnbue. Hav og fjell. Stien følger fjordarmen nesten helt nede i fjæra, der det er spor etter reinsdyr i den hvite sanden. Det er vanskelig å fortsette videre, for her er så mange fine steiner i fine farger og fasonger. Pernille vandrer til slutt videre, men sekken er blitt noen kilo tyngre…Jeg klarer å være fornøyd med å ta bilder og fylle sinn og kropp med disse vakre bildene fra de nordnorske fjordene.
Vi nyter utelivet, og har en lang rast i lyngen for å tørke sokker og trekke inn duften av hav og sjøsprøyt. I det vi går videre, flør det så raskt at vi kan se at havhøyden langs strandlinjen tydelig stiger minutt for minutt.
Det ble en lang dag på tur i dag. Vi var nedom flere fjordarmer før vi formelig gikk rett opp en bratt bakke- her gikk høydemetrene unna i en fei! Da vi til slutt nærmet oss Fisketindelva og Nordkapptunnelen (fra 1999), fikk vi utsyn over sundet til Magerøya og Honningsvåg under en rosa kveldshimmel.
Aller siste del av turen i dag gikk like bratt ned igjen til elva. Vi klarte så vidt å steingå denne med skoene på, og så fant vi en fin teltplass en kilometer fra veien.
27,8 km. 9 -15°C. Sol, overskyet og regnbyger. Overnattet i telt langs Fisketindelva 1 km fra E69/Nordkapptunnelen.
Bryllupsdag feiret med kongekrabbesafari!
27.august 2018 Fisketindelva – E69 – Honningsvåg
Denne dagen er det 25 år siden jeg giftet meg med min kjære mann og turkamerat Jan Halvor. Vi feirer altså sølvbryllupsdagen på hver vår kant av landet! Det er grunnen til at jeg ønsket å gjøre noe spesielt denne dagen, og siden jeg elsker sjømat og krabbe i særdeleshet, så ble det kongekrabbesafari!
Vi pakket sammen telt og vandret en kilometer ned til tunnelåpningen, der vi stilte oss opp for å vente på bussen. Jeg ønsker ikke å gå på asfalt gjennom en 7 km lang støv- og eksosfylt undersjøisk tunnel, så det var derfor et enkelt valg å ta bussen til Honningsvåg i dag.
Der sjekket vi inn på hotell, og så frem til å få vasket og tørket både kropp og klær.
Honningsvåg minner meg om mine barndoms byopplevelser, med mange bygninger oppført på 1960- og 70tallet, og levende verksteder midt i sentrum.
Byen har 2500 innbyggere, og bare kirken stod igjen etter nedbrenningen til tyskerne i november 1944. Det er helt forferdelig å gjenoppleve krigshistorien på Nordkapp museum.
Et fint , lite museum som har fokus på turismens historie på selve Nordkapp-platået, og hvordan alle de små fiskeværene ble rammet av den brent jords taktikk da tyskerne trakk seg tilbake fra Finnmark og Nord-Troms mot slutten av 2.verdenskrig.
Det levende fiskeværet Finnkongkeila ble besluttet ikke gjenoppbygd etter krigen, da den lille byen var plassert nedenfor bratte fjellskrenter med overhengende steinrasfare. Men hvilke lidelser gjennomgikk vel ikke folket her i nord under krigen, med både aktive krigshandlinger og tvangsevakueringen vinteren 1944/45. Jeg anbefaler alle å lese Asbjørn Jaklins «Brent jord 1944-1945».
Diktet «Aust-Vågøy» er skrevet av Inger Hagerup:
De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Lå våre hjerter hamre
det om og om igjen.
La våre hjerter hugge
med harde, vonde slag:
De brente våre gårder.
De gjorde det i dag.
De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden.
Står tusener igjen.
Står tusen andre samlet
I steil og naken tross.
Å, døde kamerater,
De kuer aldri oss.
–
Kongekrabbesafarien ble en fryd! Fart og spenning i rib, og utenfor fiskeværet Sarnes tok vi opp noen store kongekrabber av teiner. Disse ble kokt og tilberedt i lavvo på land. Det smakte himmelsk med nykokt, rykende ferske kongekrabber. Jeg spiste så mye at jeg knapt klarte å puste etterpå. Søtt, fast, hvitt og himmelsk herlig krabbekjøtt direkte fra de nordnorske kystene! Vi ble vist forskjell mellom han- og hunkrabbene, og jeg fikk være med på å tilberede krabben til servering.
Kjell Arild ble med oss på turen i dag, og han overrasket meg endatil med en pose «Smørbukk» på bryllupsdagen. Posen jeg aldri kan ha stående åpen…
Om kvelden hadde vi deilig fiskemiddag på hotellet. De serverte meg også en herlig multedessert i anledning bryllupsdagsfeiringen min. Takk til Kjell Arild som hvisket det i øret til kjøkkenet på hotellet!
1 km. Overnattet på Scandic Bryggen i Honningsvåg
Det lille krypinnet Vannfjordhytta er DNT sin nordligste hytte!
28.august 2018 Sarnes – Vannfjordhytta
Vi hadde en lat start på dagen, men lang og god frokost på hotellet. Deretter tok vi bussen til Sarnes, der det faktisk er spor etter en steinalderbosetning, den eldste på Magerøya.
Vi gikk av bussen noen kilometer for tidlig, da vi egentlig skulle av bussen i Sarnespollen. Men aldri så dumt at det ikke er godt for noe: 1. Vi fikk øye på gresskantklippermannen, som vi senere skulle møte igjen i Skarsvåg. 2. Vi traff italieneren Mauro, som hadde syklet fra Italia til Lofoten, og deretter gått til fots mot Nordkapp. Han skulle vi treffe igjen på Nordkapp-platået. 3. Pernille oppdaget den nedlagte internatskolen, som har vært filmlocation til en ny nordnorsk film som enda ikke er ferdig. «Lengsel etter nåtid».
Vi gikk opp dalen langs litt dårlig merket sti. Det var kald vind, men mektig utsyn. Da vi kom over til Gjesværveien kunne vi skimte Nordkapp-platået og fjellformasjonen Hornet! Deretter ble det 5 kilometer på asfalt, før vi igjen kunne svinge inn i terrenget.
Jeg brukte GPSen til å finne veien gjennom steinhavet ned til den rustikke bitte lille hytta til Nordkapp og omegn Turlag.
Inne i hytta var det en seng og to madrasser. Vi moret oss med å lese hytteboken fra 1998 frem til i dag. Der fant jeg endatil en liten hilsen fra sommeren 2015 fra barna til pappa Alberg, som har beskrevet sin Norge på langs i etapper hos ut.no. Jeg har ofte brukt hans turbeskrivelser som inspirasjon og har innimellom brukt hans GPX-spor på min egen vei mot nord. Ellers ble vi veldig interessert i hva min navnesøster Inger Karin har gjort på hytta, og hvor det var blitt av driftige Henry og Elna det siste året?
Vannfjordhytta ble i sin tid bygget av avsagde telefonstolper etter at tyskerne ødela telefonlinjen mellom Gjesvær og Honningsvåg i 1944. Hytta var i Telegrafverkets eie frem til DNT overtok hytta. I dag er den nok mest brukt som rastebu eller nødbu.
Pernille startet natten ute på benken utenfor hytta, men da det blåste opp rundt midnatt, trakk hun også inn. Da var det fullt i hytta!
14,5 km. 8°C. Kald vind og overskyet. Overnattet i DNTs nordligste hytte Vannfjordhytta
Har dere ikke is?
29.august 2018 Vannfjordhytta- Gjesværveien. Skarneskrysset -Nordkapp -Hornvika.
I dag går ferden direkte til globen ytterst på Nordkapp! Først gikk vi opp til Gjesværveien, der vi hadde avtalt bestiller-buss tilbake til Gjesværkrysset. Det er ikke så kjekt å gå på asfalt , så vi ønsket ikke å gå samme strekningen to ganger…Nå var det en utrolig hyggelig buss-sjåfør som plukket oss opp, og han hadde god tid og tilbød seg å frakte oss enda noen kilometer opp til Skarsvågkrysset. Det takket vi ja til: «Og no har me juksa litt!» – Tenk lurt smil med glimt i øyet, og Ingrid Espelids lune stemme!
Der ventet det mer asfalt, faktisk hele veien videre til selve platået. Vi hadde en stopp for å handle pulsvarmere i kaninskinn i et samisk utsalg langs veien, og deretter spiste vi lunsjen vår inni lavvoen deres. Så bar det oppover, oppover i sterk vind. Heldigvis er det knapt biler på veien, for vi ankommer turistmålet sent i sesongen.
Så var vi der! Lindesnes-Nordkapp er fullført! Vandrer til fots forbi billettluken for biler, der miljøvennlige syklister og vandrere honoreres med gratis inngang. Hva føler jeg? Yes! Men har dere ikke is?
Først tok vi bilder med globen og ved markeringen av E1-ruten som går fra Sicilia til Nordkapp. Så skulle vi inn og feire i den nesten folketomme restauranten. Deilig og avslappende med så lite folk. Kjell Arild vil ha en øl, Henrikke vil ha te, og jeg vil ha is. Den største de har. Men så har de ikke iskrem!!
Her har jeg gått i flere kilometer på hard og vond asfalt og tenkt på isen jeg skulle kjøpe for å feire ankomsten til målet, men så har de ikke is. Jeg er nok litt barnslig, men for meg blir det litt anti-klimaks, og da hjelper det ikke at de har nystekte velduftende vafler og kongekrabbe på menyen. Jeg surmulte litt før jeg bestilte en laksewrap.
Men ellers var det fantastisk å se den flotte filmen av landskapet rundt platået her lengst mot nord. Og gå ned i grotten til det økumeniske kapellet, se Ivo Caprinos tablåer over historiske hendelser herfra. Tenk at under den franske revolusjonen var den senere franske borgerkongen her på platået inkognito. Platået fikk navnet sitt allerede i 1553, og den første turisten her var italienske Francesco Negri i 1664. Thailandske kong Chulalongkorn var her med sitt følge i 1907, den gang hans rike het Siam.
Frem til bilveien ble åpnet i 1956 ankom alle turistene til Nordkapp med båter i Hornvika. Herfra er det 300 høydemetre og en sti som går i sikksakksvinger bratt opp fra den lille bukta. Vi bunkret opp med vann og gikk ned i den lille vika. Vår italienske nye vandrervenn Mauro ble også med ned for å overnatte i vika.
19 km. 10°C. Mye vind og overskyet. Overnattet i telt i Hornvika
Mektige Nordkapp!
30.august 2018. Hornvika – Knivskjellodden – Knivskjellbukta
Oj, oj, oj! Jeg våknet midt på natten av at vinden hadde snudd, og nå kom det kraftige kastevinder ned fra fjellet og presset mot den høyeste kortsiden av teltet vårt. Ville det tåle trykket? Jeg måtte ut og sjekke at plugger var ekstra sikret med tunge steiner.
Tidlig på morgenkvisten våkner jeg igjen av at vinden bøyer teltstangen og teltduken presses ned mot hodene til oss som ligger der! Jeg går ut og oppdager at Mauro er i samme ærend som meg, han er i gang med å evakuere telt og sakene sine inn på den lille utedoen her nede i vika! Kjell Arild sitt telt er beskyttet av en murkant som ligger like bak teltet hans.
Jeg ser utover fjorden, der vegger med sjøsprøyt vaskes opp fra vika og blir til en hvit tilsløret skumvegg som farer utover fjorden i stor hastighet. Fra utsiden ser jeg hvordan jeg kan se konturene av hele hodet til Pernille når teltduken legger seg over henne i vindkastene. Hun har et imponerende godt sovehjerte!
Jeg bestemmer meg for å evakuere for å redde teltet, da jeg frykter at teltstangen vil knekke. Jeg tar ut sakene mine, og vekker Pernille. Idet hun er klar for å forlate teltet, så knekker teltstangen. Søren og! Og ut kommer Pernille, og blir feid overende av et vindkast. Hun mister liggeunderlaget sitt, som på under et sekund danser langt ute på fjorden. Dramatikk! Og vi som nettopp spøkte med at vi kanskje ville havne flytende ute på fjorden på liggeunderlagene våre…
Pernille syntes nesten det var verst at hun nå hadde forsøplet den sårbare naturen her i nord, og gjorde resten av turen bot med å plukke søppel vi fant ute langs strendene.
Om søppel i naturen, så forskes det i et arkeologisk og sosialantropologisk perspektiv her i nord: «Pétursdóttir synes det er interessant at vi ofte tenker at vi har kontroll over tingene, også etter at de er kastet. Men tingene har sine egne etterliv. De fortsetter sine liv på måter vi ikke kan forutse. Eller som vi i hvert fall har valgt å se bort fra i kanskje litt for lang tid. «
– Þóra Pétursdóttir (arkeolog og forsker på UiT, og opptatt av det som kalles det «kulturelle minnet»).
Turen opp fra vika gjorde godt for både sjel og legeme. Godt å få puste og pese litt i bratthenget! Vinden var nær ved å velte oss gang på gang på ferden oppover. Mektig natur og sterke naturkrefter i det ytterste nord. Her slet folk seg opp til platået før, slik at det å nå Nordkapp også ble en fysisk anstrengelse og noe man måtte jobbe for.
Kjell Arild følte seg litt tom og sliten etter blodsukkersvingninger, og valgte å ikke bli med på ferden til mitt ultimate mål: Knivskjelodden! Det var jo litt dumt for ham, men aldri så galt at det ikke er godt for noe: Takknemlige overtok vi hans telt og liggeunderlag.
Vi fulgte først veien et par kilometer, og deretter brukte jeg GPSen og GPXsporet til pappa Alberg for å finne raskeste veien utover mot Knivskjelodden. Herlig å vandre ute i terreng igjen. Asfalt går kanskje fortere, men jeg finner mye mer glede ved å vandre midt i naturen. Og så var det et kjært syn å nå ut til varder og de røde t-ene igjen på stien ut til odden.
Her traff vi noen forblåste turister fra Europa, som hadde besøkt den aller ytterste utposten mot nord. Knivskjelodden ligger 1600 meter lengre nord enn selve Nordkapp-platået. Det er dermed det nordligste punktet i Europa.
Vi satte opp teltet i Knivskjelvika, og gikk lett videre ut langs havet til den forblåste odden. Det er vakkert her! Og endelig kom den jublende glade følelsen til meg, her i kontemplarisk stillhet og ro alene ytterst mot nord. Det er jo meg og naturen dette handler om, hele ideen om Norge på langs! Hurra! Det var også et mektig syn å se det bratte Nordkapp-platået i profil her fra odden. Og mot nord- bare blått hav!
Så kom regnet, og vi la oss til å sove ekstremt tidlig. Jeg tror klokken bare så vidt var passert 18, da vi hadde spist middag og ville legge oss! Men før det koste vi oss med kaffe og smørbukk. Og så overrasket Pernille meg med en sjokoladefavoritt: Troika! Perfekt feiring!
19,1 km. 12- 14°C. 16-22 m/s. Solglimt, regn fra ettermiddagen. Overnattet i telt i Knivskjellbukta
Verdens nordligste fiskevær – Skarsvåg. Ut på tur igjen!
31.august 2018 Knivskjellbukta – p-plass til merket rute til Knivskjellodden. Skarsvåg -Kirkeporten-Mefjorden -Skarsvåg
Det er fremdeles tøff vind her i nord, så to av stroppene til teltet ble revet tvert av i løpet av natten. Jeg ble også kontinuerlig dasket på rompen av teltduken gjennom natten! Vi hadde en god frokost, men var enige om at dette var siste natt i telt. Det lånte teltet er så lavt at vi ikke klarer å sitte oppreist inni, og det går ikke for damer på +/- 50 år med litt skrale rygger!
Turen til parkeringsplassen gikk i sterk vind, så det ble ikke så mye prat på veien. Vi var heldige, for hotelleier Annette i Skarsvåg sa at hun kunne komme og hente oss der på parkeringsplassen.
Resten av dagen slappet vi av inne i varmen, gikk en liten tur i verdens nordligste fiskevær og spiste vaffel i julehuset i bygda.
Etter lunsj gikk vi til den fantastiske fjellformasjonen Kirkeporten. Derfra hadde vi også vakkert skue mot Hornet på Nordkapp. Det ligger ved innseilingen til Hornvika. Vi nøt den friske luften og solglimtene, og gikk på tur i fjæresteinene langs Mefjorden.
12,1 km. (Ikke medregnet i NPL). 8°C. 16-19 m/s. Regnbyger, solglimt og overskyet. Overnattet på Nordkapp turisthotell i Skarsvåg.
Omvisning og boknafisk i Honningsvåg. Mission accomplished!
1.september 2018 Skarsvåg-Honningsvåg-Alta
Vi ble kjent med gressklippermannen i frokostsalen på hotellet. Han var sauebonde fra Billefjord, og brukte ferien sin til å tjene noen kroner ekstra på å klippe veikantene på Magerøya. Han var overrasket over hvor stor den lille øya egentlig er! Og så fortalte han også helt uoppfordret om at han følte seg som en skoletaper da han som barn begynte på skolen, der det bare ble undervist på norsk, et språk han ikke behersket. Engelskundervisning kunne han dermed bare glemme, det ble helt uoppnåelig, sa han og skjelte bort på det tyske ekteparet som også overnattet her i Skarsvåg denne natten.
Etter frokost fikk vi biltur til Honningsvåg sammen med kokken på hotellet. Hvilken gjestfrihet! Hun viste oss det lille fiskeværet Kamøyvær, der det bor både fiskere og kunstnere. Her var faren hennes oppvokst. Siden viste hun oss Nordvågen, der hun selv bor. Her var det slalombakke og boligområde for mange nyetablerte barnefamilier.
Den gamle internatskolen på Sarnes (1958-71), som bidro i den skammelige fornorskingsprosessen av samene, tok hun seg også tid til å vise oss.
Visuell forsøpling og vonde minner? Eller bevaringsverdig kulturarv? Professor Bjørnar Olsen (UiT) har brukt mye tid i disse bygningene som en gang huset Solvang Internatskole, og senere var overnattingssted for blant annet de som bygget fastlandsforbindelsen til Magerøya. Hans forskningsgren er samtidsarkeologi. Ifølge ham er vi opplært til å tro at det bare er mennesker som erindrer. Han er imidlertid opptatt av at også ting og bygg kan erindre – eller i hvert fall hjelpe oss å erindre. Og på den måten bidra til historisk og kulturell kunnskap.» Bygget står her standhaftig og opponerer mot forståelsen av at fortida er forbi, at den ikke finnes lenger og at vi bare kan glemme den. Ruinen står her. Her er fortida – viktig fortid. Og den er et godt eksempel på hvordan samtidsarkeologien både er måte å forstå vår nære fortid og samtid på, men også en måte for å forstå hvilken betydning fortida har i vår egen samtid. Hvordan vi alle må forholde oss til en konkret og aktiv fortid».
Så fikk vi noen timer i Honningsvåg før bussen tok oss til Alta. Vi gikk i butikker, på kunstutstilling, kjøpte noen minner fra turen og en bok om nedbrenningen av Finnmark under 2.verdenskrig. Nydelig vær i Honningsvåg denne fine lørdagen. Jeg kunne endelig kose meg med en is- uten lue på hodet! Og så nøt vi folkelivet inne på spisestedet «Corner». Stemningen var stor og latteren satt løst. Jeg ventet nesten at Oluf skulle komme innom og slå av noen vitser! Og utenfor vinduet lå Hurtigruta «Midnatsol» til kais.
Endelig fikk jeg smake boknafisk, nasjonalretten i Finnmark. Og det smakte fortreffelig!
I Alta sjekket vi inn på hotell, og gikk på kino med stor godtepose og så på Tom Cruise på Prekestolen i filmen «Fallout». Mission accomplished! Fin dag!
Biltur til Honningsvåg. Buss til Alta. Overnattet på Thon hotell i Alta.
Takk for denne gang. På gjensyn, Finnmark!
2.september 2018. Fly fra Alta og hjem.
Harde fakta:
201 km
19.-30.august 2018
Til fots.
Hvem: Inger Karin; Mathilde og Kjell Arild Sennalandet – Olderfjord 4 dager
Hvem: Inger Karin, Pernille og Kjell Arild (2 dager) Olderfjord – Nordkapp -Knivskjelodden 6 dager
– Les om Kjell Arild sin tur her: https://kjellarild.no/
– Mathilde blogger om hvordan det er å leve med diabetes, og det kan du lese her: https://www.facebook.com/MittLivMedDiabetes/
Takk for bilder fra Kjell Arild og Pernille.
Om samtidsarkeologi på Magerøya: https://uit.no/
INKATUR 
Heisann. Jeg må be om at bildet av norsk/samisk flagg slettes (også fra serveren). All bruk av mine bilder fordrer betalt brukslisens.
Mvh, Robin Lund
LikerLiker
Beklager, det var jeg ikke klar over. Bildet er nå fjernet.
LikerLiker